Når Alutia seiler inn mot Fare på Huahine en mandag morgen i juli, ligger hun der utrolig nok og dupper på en bøye. Bare Bare skinner vakkert i orange og lyseblått i lyset fra sola. Vi får hele historien med en varm øl på dekket samme kveld (det er ikke luksus som kjøleboks på denne katamaranen), historien om alt som kunne gått galt, men som gikk godt med Anne og Leif Eriks utrolige pågangsmot. Prosjektet har de kalt, Bare Bare til Bora Bora!
– Drømmen er å seile i Stillehavet, men det er veldig langt å seile dit. Så hvordan seile i Fransk Polynesia med egen båt uten å seile over to verdenshav?
Leif Erik Ellingsen fikk ideen da han og kona Anne Nygren var ankret opp på Kap Verde under deres 15 måneders lange seilas rundt i Atlanteren 2014-15. De ville så gjerne seile i Stillehavet, men ønsket ikke å seile skuta Dvina så langt. Ideen om å sende en båt i en konteiner til Tahiti var født. Den ideelle båten til dette formålet var en Wharram-katamaran. To skrog «knyttet» sammen med tverrgående bjelker, alt tilpasset en konteiner.
Wharram-katamaranene var populære selvbyggerprosjekter på sytti- og åttitallet. James Wharram bygget den første havgående katamaranen på femtitallet. Han krysset Atlanteren med de to tyske jentene Ruth og Jutta. Boken han siden skrev om seilasen fikk på norsk tittelen «En kvinne i hvert skrog». Du får den på Flyt forlag hvor Anne er eier og forlegger. Flere titalls utgivelser finner du der med bøker som knytter seg til hav og seiling.
Etterhvert som prosjektet utviklet seg ble de flere, Jan, Sofie og Oddvar ble med.
Vi hørte om Bare Bare første gang fra Anne under et av foredragene hun arrangerte i Skur 28 på Akershuskaia i Oslo. Vi har også fulgt utviklingen på Facebook, og som så mange andre var vi skeptiske. Problemene, eller som Anne sier, utfordringene stod i kø. Det er ikke bare bare å bygge en katamaran, plukke den fra hverandre, kjøpe en brukt konteiner, tre begge skrogene inn i den, sende det hele til Tahiti, få den gjennom tollen, for så å tre den ut av en kokvarm konteiner i tropene og sette det hele sammen igjen.
Nå ligger Bare Bare godt fortøyd til en bøye nærme land på Huahine og Anne og Leif Erik er i ferd med å bli «lokale». De fikk med seg hele heivaen og har fått mange venner i land. Anne er godt i gang med å lære seg tahitisk og hun elsker det lokale loppemarkedet og kjøper stadig «innfødte» kjoler til seg selv og skjorter til Leif Erik. Det vekslende været med mye regn og vind kom overraskende også på dem. Et tak på katamaranen har Leif Erik derfor bygget under oppholdet på Huahine, det tar seg godt ut, skulle kanskje bare mangle han er båtbygger av yrke.
Huahine har det meste man kan ønske seg i Stillehavet. Krystallklart vann, flotte snorkleområder, frodig, variert og grønt på land, flotte maraer med mye historie, hyggelige landsbyer, og ikke minst vennlige mennesker. Vi faller fort for øya vi også, og med Bare Bare som båtnabo blir dette et minnerikt stopp på vår tur. Anne er et fyrverkeri med godt humør og pågangsmot. Leif Erik er stødig, lun, arbeidssom og vennligheten selv.
Nå har de det så fint på Huahine at dette blir siste havn i år og det utvalgte stedet for «vinteropplag» av katamaranen. Kanskje seiler Bare Bare til Bora Bora neste år? Eller blir det Tuamotus? Sydhavet byr på så mye.