Har vi egentlig vært i Cook-øyene?

Arthur er Cook-myndighetenes representant på Palmerston og sørger for alt papirarbeidet ved innsjekking. Spraye mot insekter gjør han også. Arthur er vennligheten selv og vi har en interessant samtale. Han hadde nylig fått svar på gentester sin. Han var to prosent norsk! Vi blir sjekket inn, og ut samme dag… sånn for sikkerhets skyld.

Hvorfor i all verden skulle vi hit? Vinden uler i riggen, og vi er slitne. Det ble en dramatisk ankomst på natten sammen med tyske Cheglia. 

Vi dro mot Palmerston i Cook-øyene fra fantastiske Maupihaa og hadde et greit første døgn. Men det var mye sjø i knappe 10-15 knops vind på grunn av de store dønningene som kom fra stormene i syd. Det vil si stormer i «the Roaring Forties». Deretter fikk vi en natt med utallige squalls med mye vind og styrtregn som gikk over til en stødig ØSØ med 20 til 30 knops vind resten av veien. Det ble en ukomfortabel seilas med de varslede dønningene fra syd på over tre meter og ellers bølger fra alle kanter.

Siste dag sendte Lydia oss en melding på Iridiumen, vi var utenfor VHF-rekkevidde, og rapporterte om problemer med roret. De hadde begrenset svingemuligheter mot styrbord. Enda en ting å bekymre seg over!

Vi klarte ikke å beregne overfarten godt nok så det ble enda en gang ankomst i mørket etter 540 nm og 3,5 døgn på havet. Cheglia som lå en time foran oss i løypa rapporterte at de ikke fant noen bøyer i den sterke vinden og ditto bølger. Heldigvis fikk vi inn AIS-signalene til den finske båten Iiris som lå på en av bøyene. Vi kalte dem opp og til vårt hell svarte en trøtt stemme i andre enden. De hjalp Martin og Lydia med å finne en ledig bøye. Da vi kom inn mot bøyene en time senere fikk vi hjelp av Cheglia. Uten det stødige lyset fra dem på bøya måtte vi ha satt kursen mot Niue allerede da. I 30 knops vind fikk vi fatt i trossa på andre forsøk og pustet litt lettet ut. Dessverre er man aldri helt sikker på en moring, men her var ikke ankring noe alternativ. Vi spøkte med Cheglia om at dersom man driver av så er Niue neste landkjenning. 

Det går troll i ord. Birgitte legger seg ikke til å sove før det lysner og da hun endelig legger seg litt over seks, hører hun kraftig blafring fra genoaen. Olav får, som vanlig, et vennskapelig dult i siden med anmodning om å fikse det!  Vel oppe på dekk konstatereer han at Cheglia ikke ligger ved siden av oss lenger. Derimot ser han en seilbåt i grålysningen minst en nautisk mil til havs. Vi kaller dem umiddelbart opp på VHF og får høre at moringen har løsnet og at de driver vestover med båten i en rar vinkel mot vinden. Ett eller annet henger på slep, men i nattemørket, og med de høye dønningene er det foreløpig vanskelig å få oversikten. Å starte motoren før man har kontroll over slep er ikke et alternativ, så her er det bare å ta ting i riktig rekkefølge. De forstår etter hvert at de har selve moringen på slep, det vil si et anker, som Edvard på Palmerston siden forteller oss at kun var en midlertidig moring! De klarer ikke å løfte anker etc. ombord, så etter at Palmerstonfolkene selv har gitt opp å komme dem til unnsetning velger Cheglia å kutte tauene. Ankeret går i dypet på 1000 meter eller mer. De har heldigvis ikke mistet motet, og kommer etter lang tid tilbake til revkanten og kaster eget anker der den opprinnelige moringen lå. 

Cheglia med Lydia og Martin ombord, etter en dramatisk natt hvor de drev av. Moringen var for dårlig og de våknet opp en snau nautisk mil ute på havet. Her er de tilbake og har ankret med eget anker.

Litt av en natt og morgen. Nå ligger vi her i blåsten og ruller mens vi venter på at Edward skal komme med det offisielle innsjekkingsteamet. Så får vi se. Det viktigste blir å finne ut hva som er galt med roret til Cheglia, så sjekke værmeldingen nøyere for å bestemme hva vi gjør videre.

Edvard er en innfødt Palmesrstonmann og har levd her hele livet. Han ber om en plass på akterenden for å fiske, men det ble mer prat enn fisking. Slik fikk vi likevel litt kontakt med Palmerston.

Det er ikke en komfortabel ankrigsplass i denne vinden dessverre. Alle fem båtene ruller voldsomt og Birgitte er sjøsyk ombord.

Torsdag 5. september

Det uler i riggen og Alutia kaster på seg i de minst en meter høye bølgene. Vi har lagt ut et anker, sånn i tilfelle, men er veldig usikre på om det vil holde om moringen ryker. Moringen er festet med en kjetting under en korall, slik moringene på Toau også var. Der blåste det også 36 knop i kastene, slik det nettopp gjorde her, men der var det nesten ikke sjø, dessuten var revene ikke så nærme. Vi måtte avlyse den planlagte middagen ombord hos oss. Birgitte ønsket lavere puls så vi kastet loss. 

Bølgene kom inn fra siden av båten mens vi lå utenfor Palmerston. Vinden dreide stadig på nord og dermed lå vi med akterenden mer og mer mot revet, det var som en åpen kjeft som ventet på en godbit.
  • Dette må vi også huske når vi siden sitter hjemme i sofaen og lengter oss tilbake til Stillehavet, sier Birgitte. Ja det er lettere å huske solskinnsdagene enn dager som dette, heldigvis.
Akterenden på Alutia pekte etterhvert mot revet. Det blåste og Alutia kastet på seg i bølgene. Ikke et blivende sted.

Trist å ikke komme på land her og lære mer om dette mikrosamfunnet. Vi hadde jo hørt så mye fint om dette stedet av de som har vært her før oss, men som også så mange andre før oss kom heller ikke vi på land i Palmerston. Vi følte oss ikke trygge med akterenden stadig mer mot revet mens det var ganske så ubehagelig ombord. Vi, Cheglia og Iiris satte kursen mot Niue før kvelden kom.

Vi fikk aldri bruk for flagget som Birgitte hadde sydd.
Vi hadde en flott seilas det første døgnet etter at vi forlot Palmerston. Så seilte vi rett inn i en front. I løpet av en time med kraftig regn, gikk vi fra 15 knops vind fra nord, til det samme fra syd. Senere økte vinden til 25 knop og det ble etter hvert en «humpete» seilas igjen.
De kraftige regnbygene varte et par timer. Styrtregn, men ikke så mye vind i fronten, heldigvis.
Vinden økte på og det ble en raskt, om ikke så veldig komfortabel seilas mot Niue.