Det er noe med felles skjebne.
29 båter ligger «værfaste», langt ute på havet, ventende på en god værmelding for videre seilas mot New Zealand. Alle trygt beskyttet bak det fem hundre meter brede revet med ankeret godt begravd i sanden.
Det er flott å ligge slik og høre bruset fra bølgene som hele tiden slår mot revet. Ved lavvann er revet synlig og er en skikkelig bølgebryter, og vi ligger ganske så stille selv om det er tre meter bølger og dønninger utenfor. På høyvann er hele revet er dekket av vann, da er det straks mer bevegelse i båten.
Kiting er det store blant mange seilere nå, også her på Minerva Reef. Det må være den ultimate kite-opplevelsen å kite her.
Så er det spasertur på revet ved lavvann. Ganske spesielt. Vi går ikke så langt, tanken på hvor lang tid det tar å gjenoppbygge de korallene vi tramper ned får oss til å begrense oss.
Ellers er det mye sosialt blant båtene og livlig trafikk på VHFen. Man kaller opp på kanal 16 og avtaler en «privat» kanal. Så veldig privat er det ikke for mange følger nok med på kanalbytte og lytter inn. Vi må vite hva som skjer! Litt som de gamle telefonsentraldamene, for det var vel alltid damer, det var nok de som var best orientert om hva som rørte seg i bygda. Det bor en sentralborddame i oss alle.
Når vi ankom Minerva Reef North hadde noen båter allerede ligget der mer enn 10 døgn. I løpet av den tiden hadde også noen båter tatt sjansen og dratt. På SSBen fikk vi høre om mye motvind og store bølger. En båt som fortsatte videre den dagen vi valgte å gå inn i atollen, returnerte til Minerva Reef to døgn senere. De hadde hatt vinden midt i nesen og bølger over fem meter og hadde på to døgn ikke mer en 50 nm utseilt distanse.
Analysis paralysis.
Hver dag klokken ti på kanal 14.
Hver morgen kl. 10:00 hadde vi værmøte over VHFén. Da ble de ulike værmodellene/prognosene analysert og diskutert. Når skal vi dra? Tidligst lørdag ble en slags konklusjon på torsdagen værmøte. Men i løpet av natt til fredag endret alt seg og i løpet av fredag morgen var det nesten tomt på Minerva Reef. – Vi sees i New Zealand, ha en fin seilas, hyggelig å ha vært her sammen med dere, dette vil vi alltid huske som noe spesielt, lød gledessamtalene over VHFen båtene imellom. New Zealand neste.
Alle som dro den dagen hadde en fin seilas. De som seilte raskest fra start fikk mest vindstille. Vi hadde et par dager skarp kryss med store dønninger fra syd. Kursen ble vest-sørvest, før vi kunne slakke på skjøtene. Vinden døde ut og vi motret et døgn før lett vind fra nord fikk oss til å heise genakkeren, deretter ble det «nedovebakkeseilas» helt frem til Opua. Vi seilte ikke fort, med det var en nydelig seilas på flatt vann. Månen fulgte oss om natten og det var som å seile i en diger, opplyst katedral.