Hvornår er Lisboa på sitt beste? Hvergang! (Fritt etter Tuborg)

«Hvor lenge har dere tenkt å ligge her?» Spør havnesjefen i Alcantara i det vi akkurat er ferdig med å ordne fortøyningen etter nok en vellykket ankomst. «Det er fullt i havnen!»

Det er alltid spennende å komme til nye havner, nye brygger, få på plass fendere og tre seg inn mellom båter som ligger tett, som skinner og er store og påkostet. Hvor kommer vinden fra? Hvor går strømmen? Vi har hver våre jobber. Olav er rormann og Birgitte ordner fendring og tauer og hopper i land når båten er så nærme at hun vet hun lander på brygga. Vi begynner å mestre den nye båten nå, men som sagt, det er deilig å være ferdig fortøyd.

Vi måtte flytte oss ytterligere to ganger i løpet av den neste halvtimen, men havnesjefen gjorde sitt ytterste, så her får vi ligge til tirsdag.  Da seiler vi videre sydover.

I følge havnejefen er det så mange lokale som har båter nå, så derfor er det færre plasser til gjester. «De siste par årene har det godt så bra her i landet!»

Etter noen dager på et båtverft syd om Lisboa kom vi hit, ikke langt fra Lisboa sentrum. Vi la til på nøyaktig samme plassen hvor vi lå med Concretia i 2002, fortøyd til de samme kryssholtene der vi 14 år og 361 dager tidligere hadde feiret 12-års dagen til barna. Det var faktisk litt vemodig å tenke på. Nå er vi gamle på tur alene med voksne barn hjemme som lever sine voksne liv med kjærester og jobb. Vi kjenner på savnet allerede.

Det var derfor ekstra hyggelig å få noen timer sammen med Kathinka for en ukes tid siden på stranden Paco, en mil vei nord for Viana do Castelo. Helt tilfeldig skulle firmaet hun er nyansatt i, ha seminar i Portugal. Kjempehyggelig selvfølgelig. Vi tok ut syklene våre og tråkket i vei ut til stranden i lunsjpausen deres. Vi fikk utvekslet klemmer, siste nytt, noen sjokoladeplater og annet småtteri som vi ikke hadde plass til i bagasjen da vi dro.

Siden har vi vært innom Porto. Syklet oppover (og nedover) Douroelven, smakt portvin og «minglet» med tusenvis av andre turister i gamlebyen.

Siden vi hadde en avtale med et verft om utbedring av et par saker, ble transporten videre nettopp det, transportetapper. Fra Porto gikk vi til Figueira da Foz, og etter en kort natt dro vi tidlig neste morgen mot øyene Islas Berlengas. Øya var en periode bebodd av munker som blant annet hjalp fiskere når de hadde problemer på havet. De ble dessverre ofte ranet og bygde etterhvert munke-klosteret som en borg.

Men trygg ankringsplass fant vi ikke, så da fortsatte vi like godt direkte til Cascais og droppet anker i bukta rett utenfor sentrum, klokken ett om natten.

Når man seiler langs kysten av Portugal må man holde utkikk konstant. Fiskebrukene ligger tett, kun markert med dobber med små flagg på. Da mørket falt på ved syvtiden var det bare å la det stå til, flere fiskebøyer skummet tett forbi båten. Heldigvis fikk vi ingen i propellen.

Lisboa er som alltid et deilig sted å være. En vakker by som har utviklet seg mye de siste årene. Strandpromenaden langs elven er flere kilometer lang, som en langstrakt Aker brygge. Godt tilrettelagt for syklende, som oss. I går syklet vi fra byen til Cascais, en nesten tre mil lang og nesten sammenhengende strandpromenade. Dessverre punkterte Birgitte et par kilometer fra Cascais, så det ble tog tilbake.

Vi har hatt en liten diesel-lekkasje akter et sted hvor det både er en inspeksjons-luke, tank-måler og stusser til diesel ut og inn. Lenge trodde vi det var en liten lekkasje i sentralvarmesystemet som forårsaket dråpene med rosa væske som blinket i kjølsvinet.

Da vi lå på verftet i Treguier i Frankrike sist vinter prøvde de å finne og tette lekkasjen. De la ny tetningsmasse rund inspeksjons-luken. Dessverre kom det fortsatt diesel inn i båten da vi kom utpå. Det  oppdaget vi noen timers vei ut mot Biscayabukten. Den kvalmende diesellukten kom tilbake, vi la ut filler til å suge opp sølet og for å begrense griseriet.

I La Coruna startet jakten på problemet igjen. Diesel-måleren fikk skylden denne gangen. Ny tetningsmasse på den også, men fremdeles kom det diesel ut når vi kjørte motoren og var ute på gyngende grunn. Så vi fortsatte jakten i neste havn også. På diesel-retur stussen var det en tre cm lang plastslange. «Hvorfor er den der?» spør Birgitte. Den ble etter litt strev fjernet og lettere sjokkert så vi hvorfor den var der. Stussen står tett opp til skottet inn til motorrommet. Gjennom dette skottet går lufteslangen til akselflensen. Installatøren har boret for lavt i første omgang og uheldigvis truffet returstussen, som nå viste seg å ha et 12 mm stor hull! I stedt for å rapportere miseren til verftet, som enkelt kunne ha sveiset på en ny stuss på det tidspunktet, tredde han på en vannslange-bit. Lekkasjen har altså vært der hele tiden, men akselerert etter hvert som vannslange-biten har stivnet.

Boreal-verftet ble like sjokkert som oss. Mekanikeren hadde nok sviktet ved flere anledninger, verftet kunne fortelle at han var oppsagt for lengst. Boreal, stilte opp og bestilte plass til oss på Tagus Yacht Services på sydsiden av elven Tejo. Tre dager tok det hele. Utstyr som trengtes var på forhånd sendt ned av verftet. Lekkasjen ble tettet, isolasjon som det var diesel i skiftet og kjølen vasket. Samtidig fikk vi ordnet en del andre småting. Tagus Yacht Services var et passe uryddig sted med hyggelige, pålitelige og kompetente folk som heldigvis snakket godt engelsk.

Nå er frokosten nettopp avsluttet her i cockpit. Sykkelslangen skal lappes og vi har en balje full av klær som skal skylles opp og henges til tørk før vi legger ut på en rolig sykkeltur i sentrum i dag. Kanskje finner vi en Fadorestaurant til i kveld. I morgen setter vi nesa sydover, mot Algarvekysten.