Vår første atoll i Tuamotus
Fulgt av hvite terner
styrer kanoen
gjennom regnbuens port
mot land
Raroia er funnet,
dette er Raroia,
de svale vinders land
Gledesangen blander seg
med brenningenes larm.
Her er vårt land.
Denne sangen, skriver Bengt Danielsson i sin bok «Den lykkelige øya», har trolig blitt sunget helt siden øyboernes forfedre så Raroia stige opp av havet for første gang.
Det er ikke mange seilere som drar innom Raroia, men for oss nordmenn har Thor Heyerdahl gjort øya til et ekstra spennende mål på reisen. Det var her Kon Tiki strandet en augustdag i 1947. En annen Kon Tiki farer, Svensken Bengt Danielsson bodde et år på Raroia midt på femtitallet sammen med sin kone Marie Therese og skrev et par år senere den fantastisk boken, «Den lykkelige øya». Boken vi har lest for mange år siden og nå om igjen på veien ned hit.
Raroia, «vår første atoll», ble en fantastisk opplevelse.
Bildet er tatt av Fredrik Holm Jansen som seiler med Fiesta.
Den 26. februar gikk vi gjennom passet sammen med Millemomenti og Fiesta (to norske båter) etter tre dagers sakte seilas fra Tahuata i Marquesas. Sakte fordi man må gå gjennom passet i atollen i dagslys på «slack», når tidevannet snur og strømmen ikke er for stri. I enkelte pass kommer strømmen opp i åtte knop.
Vi ankret opp utenfor landsbyen Ngarumaoa. Gummijolla kom raskt på vannet og vi dro inn til land. Med Danielssons seksti år gamle beskrivelse friskt i minne vandret vi rundt og konstaterte at mye var forandret siden den gang. Veier med støpt såle, solcelledrevet gatelys, ny idrettshall og flere med mobiltelefon. Flyplass har øya også fått med én flyavgang i uken. Menneskene ser fortsatt ut til å ta livet med ro, alle smiler og slår gjerne av en prat. I skyggen av et tre sitter en liten familie, sier «bonjour, ca va» og vi svarer så godt vi kan. Vi er på jakt etter Maopo, vi har en beskjed med til ham fra Maria, hun som driver marinaen på Hiva Oa sammen med sin mann Vincent, den samme marinaen hvor vi lagret Alutia mens vi var hjemme i Norge. Kanskje disse tre kan hjelpe oss? Det viser seg at vi prater med far, mor og søster til Maopo. De forteller hvor huset hans er, men akkurat nå er han nok ute og fisker. Vi trasker på måfå rundt i byen en stund. Det er stille i gatene, og det er varmt. Folk holder seg i skyggen på trekkfulle plasser. Vi tar strandveien hjem, et par fiskere har akkurat kommet inn etter en vellykket fisketur utenfor passet. Fire flotte tunfisk ligger i båten. Vi hilser på fiskerne, og så viser det seg at den ene er Maopo. Det blir et hyggelig møte. Maopo setter pris på å høre nytt om sønnen som har bodd hos Maria i noen måneder og som nå har reist til Mikronesia, men planlegger å komme hjem til Raroia en gang i juli.
Vi vandret derfra med tre drikkenøtter, en halv tunfisk og mange gode bilder. Betaling var det ikke snakk om. Man tar ikke betalt av venner, nordmenn og raroiaboere er akkurat det samme!
Bildet er tatt av Fredrik Holm Jansen som seiler med Fiesta.
Vi fikk bare ett døgn i landsbyen Ngarumaoa. Byen ligger vest i atollen, og fordi det var meldt mye vind fra øst, forflyttet vi oss til østsiden av atollen for å finne le. Øst i atollen ligger også Kon Tiki motuen. Et minnesmerke, en plakett på en liten støpt søyle, er satt opp midt på motuen. På et tre rett bak har norske seilere hengt opp brukte, norske flagg. Båtnavnene står skrevet på flaggene. Her har Kea, C´est si Bon og Jovial vært innom. Tre norske båter vi ble kjent med på den andre siden av Panamakanalen. Et Svensk flagg med en hyllest til Bengt Danielson henger også der.
Å seile inne i atollene blant de mange korallene, er utfordrende og spennende, men med solen høyt på himmelen, polaroidbriller og god utkikk fra baugen går det fint. Som sandgule flekker i turkist vann er korallhodene godt synlige. Vi holder god avstand og veksler på å gå først, Fiesta, Millemomenti og Alutia. Fiesta med to unge par ombord får nok flest timer i front som en andemor med to unger etter seg.
