Vaha ser på klokken og smiler litt lurt til oss, – Når vi er klare starter vi. Seremonien i kirken skal egentlig starte klokken 10, men nå er klokken allerede ti over. Vi er invitert i bryllup i Hunga.
Vi kommer til Pastor Vahas hus klokken kvart på ti som avtalt, for å drikke kava med mennene. Denne sagnomsuste drikken som lages av oppmalte kavarøtter og ser ut som sølevann. Vi får hvert vårt blankpollerte kokosnøttskall halvfylt med kava. Det smaker ikke så mye, litt slik som våt ull lukter, men rask kjenner vi en nummenhet i tunge og svelg. – Litt kava er greit, sier Vaha, for mye er ikke greit, for da orker du ikke å jobbe dagen etter.
Seremoenien i kirken kommer i gang ved halv ellevetiden. – Nå er alle klare og vi kan starte, Tonga time, smiler Vaha.
Det er kirketjeneren som kaller til gudstjeneste og som starter sangen med sin flotte baryton.
Storebror passer på.
Det er sønnen Loma (21) som skal gifte seg med Rosanne (22). De er allerede formelt gift hos borgermesteren på Neiafu, det er den kirkelige velsignelsen vi nå er med på. Vaha er pastor i den Tonganske kirke, en av seks kristne samfunn i denne lille landsbyen på rundt 220 innbyggere, alle seks med hver sin kirke.
Kirkesangen er utrolig, menigheten synger flerstemt, som det fineste kirkekor. Kirketjeneren har en fantastisk baryton og starter alle sangene. Alt foregår på Tongansk så det er ikke mye vi får med oss og plutselig er det hele over. Etter seremonien er det fotografering av paret sammen med alle slekninger og venner. Akkurat som i Norge, bare brudepar, med foreldre og søsken, uten foreldre, men med søsken og så videre. Det tar lang tid også her.
Vi traff Vaha en uke tidligere. Vi ankret opp i den vulkanske lagunen og gikk en tur til den lille landsbyen på Hunga. Der kom vi i prat med Vaha Maamaloa og vi ble invitert inn i hagen. Mens vi sitter der kommer et følge tilbake fra hovedstaden Neiafu i Vavao. – Sønnen min har vært i Neiafu og giftet seg. Til søndag er det sermoni i kirken og fest her i huset. Dere har vel ikke noe tørrmelk dere kan bytte mot litt frukt?
Vi har tørmelk ombord og dagen etter kom han på besøk i Alutia. Over en kopp kaffe og hjemmebakte småkaker får vi vite mye om hans familie og livet i den lille landsbyen. Det hele ender med at han inviterer oss på bryllupsfesten den kommende søndagen. Vi spør om å få ta med våre gode seilervenner, Lydia og Martin, som vi venter inn i samme havn. Det er ikke noe problem.
Vaha har drevet byttehandel med mange seilbåter, men det er første gang han har blitt invitert ombord i en palangibåt. Palangi er tongansk for fremmed. Vi ble gode venner på kort tid.
– The Tongan way, sier Vaha. Det er slik det skal være.
Etter kirken ble det et tongansk etegilde. Vi er en tredve stykker rundt bordet, men det er mat nok til hundre. Vi talte seks helgrillede spegris på bordet og Vaho fortalte at en stor gris var slaktet i tillegg. Så var det utallige andre retter fra rå fisk i lime, stekt fisk, kylling i sursøt saus, pølser, eggretter og all verdens rotgrønsaker som er en viktig del av det tonganske kjøkken og mye mer.
Da verten dagen etter kommer ombord til oss igjen på besøk, spør vi ham om hvorfor så mye mat? – It´s the Tongan way. Det er den tonganske måten, det er slik vi gjør det. Vi vet han ikke har verken kjøleskap eller fryser, så hva gjør man med maten som er til overs? Øya har et felles fryselager, men det meste av maten gis bort til andre i landsbyen, venner og naboer. Det koster å holde bryllup her også.
Vaha er pastor i den tonganske kirke og bor i huset som tilhører kirken. Menigheten er ikke stor, kun førti sjeler hører til. Han ringer inn til gudstjeneste med sin hjemmelagde kirkeklokke, en gassflaske hvor bunnen er skåret bort, tre ganger på søndager og tidlig om morgenen på mandag, onsdag og fredag. Gassbeholderen fant han flytende på sjøen. Menigheten hadde vært på jakt etter en skikkelig kirkeklokke, men prisen på 35 000 panga (140 000 kroner ) ble for mye. Vaha smiler bredt, – Fantastisk lyd, og helt gratis!
Vaha har også sitt eget hus hvor en eldre sønn bor med kone og barn. Det nygifte paret skal bo med Vaha og konen en tid. Far mente at de unge trengte litt opplæring i samliv og hushold før de flytter for seg selv.
Vahu driver i tillegg med perler. Hans forfedre kom fra naboøya Late, 30 nautisk mil mot vest, men måtte flykte derfra etter et vulkanutbrudd. Med seg hadde de noen hummer og seks skjell som kunne brukes til perleproduksjon. I dag forteller Vahu at han har åtte tusen skjell. Hver mandag fra morgen til kveld jobber familien med dette. I hver perle kan han legger fem lavakorn. Han kan høste perlene etter seks år om han vil ha de små og åtte år for de store. Så er det jorden han eier. Som alle andre voksne menn på øya har han blitt tildelt 32 mål landområde hvor han dyrker kavarøtter, vanilje, bananer og mange rotfrukter. – Det er hardt arbeid. Det er ikke mye vi sitter igjen med. Vi er fattige. Alle på øya hører til cooperativet som eksporterer kavarøtter til Tongatapu for videre salg til medisinindustrien i europa, og frukt, grønt og røtter som selges i Neiafu. Cooperativet har satt ned en faggruppe på 12 menn som har tilsyn med at alle dyrker jorden sin som forventet. De som har vært late og ikke produsert noe til fellesskapet blir ilagt en bot på 100 panga (400 kroner) i måneden. Litt sånn som barnehagedugnadene hjemme truer foreldre med.
Rosanne og Loma bar sine nye drakter med fem lag Toupeno rundt midjen.
