Mauroro roa Maupihaa! Tusen takk Maupihaa!

Familien vår på Maupihaa. Mor Adrienne og far Marcello foran, datter Faimano og Karina bak med Birgitte i midten.

Noen bananstokker på hekken i Alutias jolle fra Maupiti til Maupihaa.

Når det kommer to båter med bananer… og mye mye mye mer.

På vei fra Maupiti til Maupihaa har Alutia en gummijolle lastet med bananer, I tillegg har vi 30 liter bensin i en sliten kanne på dekk, to plastkasser med diverse i cockpit og en stor pose baguetter i babord akterlugar. «Cheglia» som seiler sammen med oss har enda mer, inkludert en stor ny TV, et hjul til en scooter og en passasjer, Maureen som har vært på Maupiti for å levere sin seks år gamle sønn til slektninger slik at han kan starte på skolen.

De to kusinene Puaiti og Vaitea har levert oss varene som vi skal ta med til familien på Maupihaa.

Maupihaa er vår siste øy i Fransk Polynesia og det er den nest vestligste bebodde øya i Fransk Polynesia. Mange langturseilere som kommer til Maupiti blir bedt om å ta med varer til Maupihaa som ligger drøye hundre nautiske mil lenger vest. Til Maupihaa kommer det kun ett frakteskip i året, hvis de 25 øyboerne til sammen har klart å produsere minimum 45 tonn kopra. Derfor er seilernes bidrag kjærkomment, og belønnes gjerne med en bedre middag eller flere i land hos noen av de 25 som bor på øya.

De to kusinene Puaiti og Vaitea tar kontakt med oss dagen etter at vi ankrer opp i Maupiti. Vi gjør en avtale og lover å ta kontakt igjen dagen før vi seiler. Et par timer før vi seiler, kommer de med varene. Våre venner på Cheglia, som skal samme veien får et kjempelass ombord.

Det ble en flott seilas de hundre nautiske milene mellom atollene. Passet inn i Maupihaa er trangt men vi har gode kart og det er lite sjø denne dagen, heldigvis. Noe tørr i halsen blir vi allikevel når vi motrer innover med et par knops motstrøm i den tyve meter trange passasjen gjennom revet. Senere fikk vi en flott snorkleopplevelse i samme passet.

Det er et trangt pass inn til Maupihaa. Vi var heldige med forholdsvis rolige forhold.

Straks ankeret er satt kommer Marcello og datteren Karina ut til oss. Det er de som skal ha bananene, baguettene og en av kassene, samtidig kommer Antonio for å hente bensinen til scooteren og Harry for å hente sine varer.

Antonio med sønnen Marea kommer for å hente 30-litersdunken med bensin som vi hadde tatt med.

Og så, en halv time senere, er Cheglia ankret opp og en sverm av småbåter henger straks rundt dem. Kasse på kasse lempes opp fra Cheglias dyp. Det er nok ikke mange av seilerne som har med så mye varer, og som nevnt tidligere har de også en passasjer ombord. Mennene i småbåtene klapper begeistret når hun kommer opp på dekk. Det er hennes andre tur i en seilbåt, men første tur i monohull hvilket anses som en større bragd!

Varer hentes. Cheglia hadde minst ett tonn med seg de hundre nautiske milene fra Maupiti til Maupihaa. Transport med seilbåtene er viktig for øya og utrolig hyggelig for båtfolket. Maureen vinker og takker for turen.

Baguetter, TV, hjul til en scooter er blant det tonnet varer Cheglia fant plass til i sin båt.

Som gjenytelse blir det middag hos Marcello, Adrienne, Karina og Faimano samme kveld. Bordet var nydelig dekket og vi fikk servert Poisson Cru, Baracuda i soya, kokosnøttkrabber, ris, fritert brødfrukt og hjemmelaget majones. Vi fikk hver vår store drikkenøtt som var kuttet flat under slik at den stod støtt. Et herlig måltid. Faimano snakker godt engelsk så det blir en livlig kveld hvor vi lærer mye om livet på Mauipihaa til denne familien og de 21 andre på øya.

Middag hos familen «vår». Marcello, Birgitte, Adriana. Karina, Faimano, Lydia og Martin.
Bordet inneholdt Kokoskrabbe, poison cru (rå fisk i kokosmelk), ris, fritert brødfrukt og hver vår drikkenøtt. Ingen dårlig velkomstmiddag dette.

Lydia og Birgittes resultat etter flettekurs hos Faimano.

Det meste av maten lages over varmen fra tørkete kokosnøttfiber.

«Vår» famile var de første som etablerte seg på Maupihaa, for andre gang for 8 år siden. To orkaner har rammet familien hardt, men med stort pågangsmot har de etablert seg på nytt hver gang. Under siste orkanen var det dramatisk. Faimano og Vaitea, som da var små, ble gjemt i en fryseboks. Marcello laget små hull slik at de skulle få luft, deretter ble boksen surret fast i en palme. De voksne klatret opp i en palme og knyttet seg fast i kronen. Mor Adrienne hadde minstemann knyttet til kroppen og i magen var Karina.

Det er muligheten til å samle kopra som trekker dem hit. Hver person blir tildelt 200 meter «palmeskog» pluss muligheter på et fellesareal. Alle er med i kooperasjonen som sørger for frakt og salg av kopraen. Vareleveranser kommer med koperabåten, men da må de ha samlet 45 tonn kopra ferdig pakket i sekker. Det skjer gjerne én gang i året. Det er mulig å få transport med en speedbåt fra Maupiti, men da må det være gunstige værforhold med lite sjø. Denne transporten betales med hummer som båteieren selger videre til luksusresortene på Bora Bora. Den tredje muligheten er seilere som oss som er innom Maupiti på vei til Maupihaa. Den frakten betales med mat og godt vennskap.

Marcello fyrer opp grillen, nå er det fluer og mygg som skal jages av røyken som velter ut av fatet. Det er mange flyvende kryp i Polynesia, så en evig røykdunst kjennes stadig i båten. Det naturlige livet i røyken i Polynesia må slite hardt på lungene.

Faimano jobber med kopra. Det er hardt arbeid i varmen, så palmehatten gir god og nødvendig skygge.

Hjem fra jobbing med kopra. Kopra er hovedinntektskilden for familiene på Maupihaa, på et godt år kan familien produsere 12 tonn.

Antonio fikk levert nytt hjul til sin noe slitte scooter og var veldig fornøyd med det. Det er åtte kilometer skogsvei på øya og greit med noe motorisert.

Herlig lunsj som takk for alt Cheglia hadde med til denne familien.

På en av våre vandreturer rundt på øya traff vi Peter. Denne kjempestore kokoskrabben ville han gjerne gi oss. Den er for stor for noen av grytene vi har ombord, så vi takket høflig nei, men sa tusen takk til drikkenøtter han også tilbød i varmen.

Peter la igjen drikkenøtter til oss slik at vi kunne slukke tørsten på tilbakeveien.

Vi dro på snorkletur ut til passet. Der møtte vi søstrene Karina og Faimano som var på vei hjemm fra snorkling. Men de tok gjerne en tur til sammen med oss og viste oss hvor det var best. Her står Lydia og Karina på revet ved passet.

Karina med terneeggene vi fikk i avskjedsgave. Eggene hadde hun og Faimano plukket på nabomotuen. Hvis eggene tas med en gang de er lagt legger terna et nytt. For å være sikre på at eggene er helt ferske, at ingen kylling har begynt å vokse, legger de eggene i en bøtte med saltvann. Hvordan eggene flyter i vannet gir dem svaret.

En av de mange avskjedsgavene, det ble en herlig middag.

Faimano og mor Adrienne renser fisken som vi fikk i avskjedsgave. Det ble en god middag sammen med Lydia og Martin ombord på Cheglia kvelden før vi seilte videre mot Palmerston.

Marcello i grønnsaksakshaven. Vann er en mangelvare, så her dyrker man i kasser.

Sydhavsparadiset Maupihaa. En fisker renser kirugfisken i strandkanten. Fisken har en finne som er skarp som en skalpell. En av fiskerne hadde vært uheldig og fått et dypt kutt i fingeren like før.

Det er mye vi vil savne når vi kommer hjem.

En seilbåt strandet på revet på østsiden av Maupihaa i juni dette året. Det gikk bra med både skipper og barnebarn. Skipperen var godt kjent i området, men denne dagen sovnet han på vakt. Alt utstyr ombord er demontert og lagret på land.

Martin feiret sin 60 årsdag på Mauipihaa.