«It´s a silent money-machine, 24/7», sier representanten fra Panamakanalen som har kommet for å måle opp Alutia»! Det er dyrt å gå gjennom kanalen, men likevel billigere og og ikke minst enklere enn å seile «rundt hornet».
I mange dager har vi ventet og forberedt oss på etappen gjennom kanalen og de kommende måneder på havet «på den andre siden». Vi har lest utallige beretninger om andre som har gått gjennom kanalen og det mangler ikke på advarsler om alt som kan gå galt.
Det hele startet dagen etter ankomst til Shelter Bay marina i Colon, Panama. Representanten fra kanalmyndighetene kom ombord for måling av båt og sjekking og utfylling av papirer. I forveien hadde vi kontaktet en agent som organiserte det hele. Kravet til båt og mannskap er at vi har fire linehandlers, fire førtimeter lange tau og åtte store fendere. Båten må kunne holde en marsjfart på minst seks knop. Tau, fendere og linehandlers kan leies, men det vanligste er at mannskap fra andre båter, med en senere transitdato blir, med som linehandlers. Slik får man nyttig erfaring til egen transit. Vi var selv linehandlers på den norske båten «Tatt av Vinden» noen dager tidligere. Vi fikk god hjelp av Ann Kristin og Atle fra «Jovial» og Gro og Vidar fra «Harry Z».
Det er mange båter som venter på å komme gjennom så vi fikk 17 dager til å gjøre oss klare. Det passet oss godt, vi hadde mye å forberede. Det ble fire dager på land for nytt bunnstoff, nye sink-anoder, rens og smøring av propellen, baugpropellservice, ny merking av ankerkjettingen samt en rekke annet vedlikehold. Tilbake ved brygga ble det tid til vask av tøy, proviantering, sying av luketrekk, enda litt fiksing samt mye sosialt.
Så kom den store dagen. Søndag 11. mars i ett-tiden forflyttet vi oss fra marinaen til «The Flats», ankringsområdet for seilbåter som venter på transit. Fendere og tau kom ombord i marinaen en times tid før avgang. Agent «Erick» hadde full kontroll.
Først klokken halv fire kom to advisere ombord. Det vil si en adviser og en lærling. Det er mye skolegang og eksamener som skal til for å bli en adviser i tillegg til ti transitter med en erfaren adviser. Man må også beherske engelsk godt.
Vår gjennomfart strakk seg over to dager. Søndag kveld gikk vi gjennom Gatun Locks, tre sluser opp til den kunstige Gatunsjøen. Bak et stort lasteskip lå vi bundet sammen med katamaranen «Crocodile». Panamakanalens linehandlere på land kastet tynne liner ned til oss på dekk. Vi knyttet disse fast i de lange trossene vi hadde fått av agenten. Vel fremme ved pullertene ble de tykke trossene halt opp og løkka hengt over pullerten. Nå var det viktig at linehandlerne i de to båtene strammet raskt til trossene. Det var kraftige strømmer bak motorene til tankeren og taubåten som lå rett foran oss, og når slusevannet slippes inn oppstår det enda kraftige strømmer som trekker kraftig i tauene. Man må følge godt med, stramme inn og gjøre fast, stramme inn og gjøre fast. Vannet kommer fort og med stor kraft, så her behøves rå mann- og kvinnekraft. Fra vannet begynner å fylle slusene til vi ligger syv-åtte meter høyere oppe går det bare noen få minutter.
Det hele forløp kontrollert og fint. Etter siste sluse fant vi, i stummende mørke, bøyen vi skulle fortøye til om natten. Småbåter har ikke lov til å seile gjennom om natten, men en strøm av kommersielle båter går gjennom til alle døgnets tider. Det ble en hyggelig middag ombord før sengen kalte.
Dagen etter våknet vi grytidlig da vi trodde adviseren ville komme ved seks-tiden. Først ved titiden kom to nye advisere. Også denne gang fikk vi «to for samme pris som en» som de sa.
Vi putret avgårde gjennom den kunstige Gatun-sjøen og den utgravde kanalen de 38 nautiske milene til de tre slusene som tar oss ned til Stillehavet. Det skal være mange krokodiller i sjøen, så vi fulgte godt med da kanalen smalnet og strandbredden kom nærmere. Under transitten med «Tatt av vinden» så vi ingen. Vi var heldigere denne gangen, hele tre krokodiller lå og varmet seg på stranden. Den ene var en skikkelig storkar.
Vinden hadde økt til over tyve knop ved inngangen til slusene og det ble en utfordring å holde den lille «flåten» midt i slusekammeret før alle fortøyninger var på plass. På vei ned er utfordringen for «linehandlerne» å gi ut i sakte tempo mens vannet slippes ut. Skipperens puls steg noen ekstra hakk, men med gode linehandlers og erfarne advisere, som hadde full kontroll, forløp det hele uten dramatikk.
Og så, da nattemørket kom, åpnet den siste slusedøren seg og vi var på den andre siden…