Mens vi venter på Maraamuen


Vi har landsatt våre elektriske sykler og kommer oss litt rundt mens vi venter på at været skal bedre seg. 

Sykkeltur i motvind på Moreea.

Vi har sett imponerende lokal Heiva-dans og Heiva-padlekonkurranse i et tettsted litt syd for marinaen, og 29. juni var det frigjøringsdag med opptog inne i Papeete. Det minnet litt om borgertoget i Norge på 17. mai. Og så ble det en kveld på tribunen i Papeete med «Heiva I Tahiti». (Heiva i Tahiti er en årlig kulturfestival som arrangeres i juli måned. Den er arrangert siden 1881.)

«Heiva I Tahiti»
Flott forestilling, men det var fotoforbud! Det liker ikke en fotograf og det ble litt snikfotografering… kun åtte eksponeringer før vakten reagerte.
Frigjøringsdagen feires med opptog.
En representant for Fransk Polynesias olympiske tropp intervjues av Polynesisk TV.
Heivaen starter ikke før 4. Juli i Papeete, men det er lokale arrangementer andre steder i ukene før.
Lokal padlekonkurranse i et lite tettsted en mils vei utenfor Papeete.

Vi farter også mye rundt for å skaffe deler til båten, og i jakten på butikker med bestemte dibbedutter vi trenger ser vi mye av det Papeete har å by på. Både forsiden og baksiden av medaljen. Forleden syklet vi inn i stor gruppe mennesker som protesterte mot Frankrikes håndtering av ettervirkningene av atomprøvesprengningene. «It’s beautiful»*, skal den franske Presidenten Charles de Gaulle ha sagt ved synet av den første av totalt 193 prøvesprengninger i Fransk Polynesia utført på seksti og syttitallet. «Vi forstod ikke hva som skjedde»*, er forklaringen i Fransk Polynesia. «Vi fikk vite at alt var trygt.»* Trygt var det ikke og over femti år etter første bombe smalt, er ettervirkningene av prøvesprengningene ikke beautiful. Nå kjemper polynesierne for erstatning for flere enn de 21 ulike kreftformene Frankrike har satt på listen. 

*(Sitater hentet fra: PACIFIC (/INTERNATIONAL/PACIFIC-NEWS)

Markering i Papeete. Over 50 år siden første atombombe detonerte, er prøvesprengningene et hett tema i forholdet mellom Fransk Polynesia og Frankrike.

Vi tok fergen over til Moorea og syklet øya rundt. Fergeturen over tok en times tid, og vel utenfor revet fikk vi bekreftet at det er lurt å fortsatt ligge i marinaen og vente på været. Ferja kastet voldsomt på seg, kaffekopper gikk over ende og kafeteriaen måtte stenge for en periode. 

Vi hadde hørt at det beste ved Moorea var selve øya, så målet var å se mest mulig denne dagen slik at vi kan seile direkte fra Tahiti til Huahine når været bedrer seg. Vi fant en «dirt-road», syklet gjennom ananas-plantasjer og frodige skoger på vei opp til utkikkspunktet Belvedere. Det var bratt og tungt selv med el-sykkel, men vel verdt strevet. Vi hadde medbragt baguette, vann og frukt og fikk en herlig pustepause på toppen.

Frodig landskap på Moorea.

Etter litt dikkedering frem og tilbake ble vi enige om at det var en god idé å fortsette hele øya rundt, men da vi etter et par mil kom ut til kysten på sydvestsiden og vinden blåste 25-30 knop midt imot angret vi litt. Nå begynte syklene å bli lave på batteriene også, så vi bevilget oss bare et minimum av hjelp for å spare litt strøm til innspurten. Vi rakk ferja, herlig å hvile baken en times tid før siste mil hjem til marinaen og båten. Vi logget ti mil denne dagen. Det ble en tidlig kveld og en god natts søvn.

Det er været som bestemmer det meste.

Slik ser Maaramuen ut på Windy.

Her ligger vi i Marina Taina på Tahiti i solskinn og vi har knapt et vindpust. Litt svell innimellom og det henger mørke skyer rundt oss. Det er en Maaramu på gang over Fransk Polynesia. Ekstra kraftige vinder fra sørøst på grunn av et ekstra kraftig høytrykk lenger syd. Et kjent fenomen på denne årstiden. Utpå blåser det opp mot 40 knop og bølgehøyden er meldt opp mot 5 meter. Vi skal ikke rekke noe og vi har god tid.

For tre uker siden lå vi Anse Amyot på Toau, en flott atoll midt  i Tuamotus og var værfaste der flere dager. Vinden ulte i riggen, den ene squallen etter den andre raste over oss. På det meste hadde vi 40 knop i kastene og ellers stabil vind på 30 knop. Et par av dagene høljeregnet det. Heldigvis beskyttet revene oss fra bølgene, men ingenting stoppet vinden. 

Vi laster ned GRIB-filer via satelitt-telefonen og været er stort tema blant alle seilere.

Godt det ikke er noe vi må rekke. Det er ofte grunnen til at man havner i vær man ikke ønsker å seile i. Man venter besøk i en bestemt havn til en bestemt dato, eller kanskje noen ombord har et fly de skal rekke. Det er lett å tenke at man har god tid, men plutselig endrer været seg, og plutselig viser GRIB-filene kuling, squalls og overskyet neste ti-dagers periode.

GRIB-filer er et kapittel for seg. Vi laster disse ned via saildocs, det er GFS filer fra den Amerikanske værdatamaskinen. Datagenererte filer som gir masse av opplysninger i det området du ber om. Hvor stort område, hvor høy oppløsning, hvor mange dager og hvor mye informasjon du ønsker er avhengig av hvor mye data du har kapasitet til å laste ned. Vi bruker gratisprogrammet OpenCPN til å se GRIB-filene. Vinden er av størst interesse for oss, og vi får wind og wind gusts (vindkast på norsk). Det siste er viktigst og alle dataene viser gjennomsnitt. Så det er gjennomsnittlig vind og gjennomsnittlig vindkast. Meldes det vind på 20 knop og vindkast på 25 betyr det  gjerne vind fra 15 til 30 knop. Det er derfor «alle» har en følelse av at det kommer mer vind enn meldt.