Hils på «Heger», han mønstret på midt ute i Atlanteren

Midt i Atlanteren fikk vi en ny lettmatros ombord. Vi hadde rundt 900 nautiske mil igjen til Karibia da en fugl gikk inn for landing på båten. Den feilberegnet hvor glatt spribommen var og gikk bokstavelig talt på hodet i sjøen. I kjølvannet så vi en hvit fjærdott, og siden dette helt klart ikke var en sjøfugl tenkte vi at dette var dens endelikt. Men nei, minuttet etter var den på vingene igjen, og etter utallige forsøk klarte den å lande i toppen av masten. Der klorte den seg fast i tre timer før den flaksende ramlet ned på dekk. Det var en pjuskete, utslitt og sky krabat som fant et fristed ved mastefoten. Vi satte frem litt vann og en neve brødbiter dynket i vann. Før mørket falt på hadde den fått i seg litt vann, men brødet lå urørt. Fuglen ble værende ved masten den kvelden og natten.

 

Men hvordan er det mulig at en fugl som definitivt ikke er en sjøfugl, kan dukke opp midt i Atlanteren? Har den vært blindpassasjer på en fraktebåt ut fra Afrika? Vi så ingen andre båter på vår AIS og det betyr uansett at den må ha fløyet minst 20 nm fra en annen båt til oss. Er det en ornitolog der ute som kan si oss noe om dette?

Vi har også tidligere fått overraskende fuglebesøk til havs. Fugler på avveie er ikke uvanlig, men de fleste dør raskt, utslitte som de er. Derfor var overraskelsen stor da vi neste morgen fant en levende fugl ved masten. Den virket også noe piggere enn kvelden før. Den ble stadig mer fortrolig med oss og spiste litt av det vi la frem. Småspist i starten, men etter som kreftene kom tilbake ble også appetitten større. Rislapper ble favoritten.

Det tok ikke lang tid før han ble ganske så aktiv og så ut til å trives godt på et underlag som var i konstant bevegelse, opp og ned, fra side til side. Han satte sjøbein som en erfaren seiler og spankulerte fryktesløs på relingslisten. Hva slags fugl kunne dette være? Det var ingen sjøfugl, det så vi tydelig på føttene. Birgitte hadde en app om fugler og fant en beskrivelse der som kunne passe, en «Cattle Eger», en Hegre. Navn måte fuglen ha og vi hadde allerede begynt å si han, så det ble Heger.

Heger ble etterhvert veldig fortrolig med oss og han var særdeles nysgjerrig. Mye av nysgjerrigheten dreide seg nok om mulighetene for mat, men han begynte raskt å undersøke hele skuta. Gikk vi en runde på dekk så diltet han etter. Gikk vi inn i doghouse eller ned i salongen gikk Heger fra vindu til vindu og fulgte oss nøye med blikket. Han ble ganske så besatt på å finne ut hva som befant seg under dekk og i et uoppmerksomt øyeblikk så han sitt snitt til å smette ned. Det ble et lurveleven under dekk. Birgitte var lite lysten på fugleskitt i salong og bysse. Heger gikk på hodet ut før uhellet var ute. Nå trodde vi at den hadde fått seg en lærepenge og ville holde seg unna, men nei. Løsningen ble å feste myggnetting foran nedgangen.

Om nettene i 12 samfulle timer, sov Heger stående ved mastefoten med hodet under vingen. I perfekt balanse svingte kroppen fra side til side. I grålysningen kom han tuslende tilbake i cockpiten til oss. Litt sky noen minutter, men det gikk fort over når sola kom opp. Etterhvert ble han ganske så nærgående, og det ble vanskelig å spise uten å ha en innpåsliten liten råtass på jakt etter maten vår. Han fikk jo mat, men hva gir man en hegre som kanskje har sitt normale liv på ryggen til en bøffel?

Femte dagen fant han en flyvefisk i cockpiten. Lynraskt nappet han den til seg og holdt avstand. Den var alt for stor til at han kunne svelge den hel, trodde vi, men det var ikke snakk om å gi den til oss slik at vi kunne dele den opp, noe vi hadde gjort dagen før med en adskillig mindre flyvefisk. Men utrolig nok fant fisken veien ned den lange halsen med hodet først, vi trodde han ville kveles, men fisken gled ned og det tok ikke mange minuttene før Heger var klar for nye utfordringer.

Fugler skiter og Heger mer enn de fleste skulle man tro. Over alt la han igjen ekle, rennende visittkort. Det ble flere runder med skurekost og bøtter med saltvann og med Heger diltende etter.

I nesten seks døgn ble Heger ombord. Vi passerte Barbados et snaut døgn før vi ankom Bequia og seilte så tett på øya i håp om at han kanskje luktet land, men den gang ei. Nok en natt ombord, denne gangen sovende, stående på akterdekket. Vi kom frem til Bequia rundt midnatt og ankret opp i nattemørket. Klokken seks neste morgen var skipperen en kort tur på dekk og så fremdeles Heger på akterdekket. En time senere, da vi sto opp var fuglen fløyet og vi var lettet.  Fem døgn med den ville, men veldig sjarmerende krabaten var nok:)  Kanskje treffer vi på han når vi nå skal vandre litt på denne vakre karibiske øya,  Det hadde vært moro.