Etter 19 døgn, uten å se annet enn hav, soloppganger og solnedganger, tre fisk hvorav én kom ombord, tre tankskip, noen få delfiner, en mengde flyvefisk og squids (døde) på dekk og gresshoppesvermer av flyvefisk over bølgene og ikke minst hverandre var det å seile inn mot ankerplassen i Hanavave på Fatu Hiva et eventyr. Steile berg, grønnkledte med fjellformasjoner som som kunne minne om steinfigurene vi kjenner fra Påskeøya, men skapt av erosjon. Mørkeblått vann, svarte fjell og all verdens nyanser av saftig grønt.
Hanavave (Bay of Virgins) på Fatu Hiva. Et lite eventyr å seile mot ankrins-plassen etter 19 døgn på havet.Vi ankret opp i relativt flatt vann og tok en dukkert i 28 graders vann med en ferskvanns-dusj etterpå, det var himmelsk godt.
Senere på ettermiddagen ble det feiring ombord hos oss med ekte sjampis medbrakt av Sea Cloud, som vi hadde seilt i nærheten av nesten helt siden Galapagos, og «Foie Gras» som vi hadde tatt med fra Frankrike. Moro å endelig se ansiktene til Cathy og Ian som vi hadde kjent i vel to uker kun via SSB og sailmail. Roen senket seg med flott solnedgang idet de nesten tre ukenes seilas ble diskutert.
Det var godt å være fremme. Endelig kunne vi glede oss til en hel natts søvn ved siden av hverandre uten rullig og skumping og uten å måtte stå opp til en ny vakt før vi var helt uthvilte.
Vi hadde kommet til øya som Thor Heyerdahl gjorde berømt gjennom sin bok, På Jakt etter Paradiset, som han skrev etter sitt nesten et år lange opphold på øya på slutten av tredvetallet, sammen med sin kone Liv.
Fatu Hiva er et lite paradis for seilere. Denne pittoreske bukten, med den lille landsbyen Hanavave, er en idyll. Frukt i overflod som de fastboende gjerne bytter bort med «noe du har ombord». Litt neglelakk, noe fiskesnøre eller kroker, klær. Alt er av interesse. De er langtfra fattige, det er bare så langt til butikkene her. Kjempestore grapefrukt, bananer og mangoer blir frokost i flere dager. Det er over en uke siden den siste appelsinen ble fortært, så dette smaker som manna fra himmelen.
Bukten vi ligger i heter Bay of Virgins. Men dette er jo franske øyer. Pilotboken sier at det opprinnelige navnet på bukta var «Bay des Verges» ( Fallosbukta, etter fjellformasjoner som gav visse assosiasjoner til de første seilerne). De franske misjonærene, som etterhvert dukket opp på de fleste øyene i Stillehavet likte ikke dette navnet og tilførte en i slik at det ble «Bay des Vierges» (Jomfrubukta).
Vi hadde knapt fått fast grunn under føttene før vi var i gang med en haltende, men hyggelig samtale med Veronika på fransk. Hun satt på bryggekanten og fisket småfisk til middagen. Hun kan ordne med alt vi måtte behøve av frukt, vi skal bare se etter henne når vi er ferdige med vår første rekognoseringstur på land.
Veronika og mannen viser seg å bli et fruktbart bekjentskap bokstavelig talt. Det var bare å si hva vi ønsket, så var palmebagen de hadde flettet til oss fylt til randen senere på dagen. Nå kommer endelig fiskesnørene og krokene vi kjøpte med hjemmefra til nytte. Veronika ønsket seg lebestift og neglelakk, men dessverre har vi ikke mye av denslags ombord. En nesten ny bomullstopp og en helt ny BH slo likevel godt an.
Noen dager senere kommer vi i snakk med Desirée som vi hadde truffet på et idrettsarrangement dagen før. Hun vil gjerne stelle i stand et polynesisk måltid for oss, helstekt gris i jordgrop, men da behøver hun minimum 12-14 gjester. Kan vi ordne med så mange? Det viser det seg at vi kan. Med smått og stort er vi nesten 25 seilere som får en kulinarisk opplevelse av de sjeldne.
På steder som dette finnes der ingen reisebyrå eller brosjyrer med «Hva skjer i Hanavave», så her gjelder det å ta seg god tid når man er på land og snakke med alle man møter. Vi snakker et virkelig haltende fransk som krever mye av oss, men kanskje mer av de lokale, men de har tid til oss. Her mimes og tegnes det, og det forsøkes med omskrivninger og synonymer. Og vi tror vi forstår. Vi kommer i alle fall tidsnok til messen som starter i kirken med vakker, flerstemt sang og bønner som ALLE kirkegjengerne kan på rams. Kirketaket letter i sangen og bønnen. Etter en kort messe går vi alle i prosesjon til to utendørs kirkerom som er blitt pyntet med blomster og grønt tidligere på dagen. Kirken har to Mariafigurer, følget deler seg og en Mariafigur bæres frem til hvert sitt kirkerom der det blir gitt nattverd.
