Vi ankom Fatu Hiva 27. april og var klare for å nyte Stillehavets praktfulle øyer i månedsvis etter trekvart år med seiling over to verdenshav. I stedet ble det et ikke planlagt opphold i «tropiske Oslo».
Birgitte ble dårlig på Hiva Oa den 5. mai, og fire dager senere hasteoperert på Tahiti der galleblæren ble fjernet. Det ble noen hektiske dager med innleggelse på lokal poliklinikk og lang flytransport til sykehuset i Papeete på Tahiti.
På vei over Stillehavet ble vi blitt kjent med den australske seilbåten Sea Cloud. To ganger daglig snakket vi sammen på kortbølgeradioen. Vi ankom Fatu Hiva med kun et par timers mellomrom og feiret seilasen og landkjenning sammen alle fire. Vi ble godt kjente med Cathy og Ian Cook. Utrolig nok viste det seg at Ian er Professor i medisin i gastroenterologi. Han undersøkte Birgitte på Hiva Oa og konstaterte med stor sikkerhet at hun hadde gallesten. Han ble med til poliklinikken og sendte en utredning til legene på sykehuset i Papeete. Han har fulgt opp Birgitte hele veien. Vi var utrolig heldige.
Jeg måtte bli igjen på Hiva Oa og gjøre Alutia klar for et opphold uten vår tilstedeværelse. På det tidspunktet visste vi ikke om det var snakk om dager eller måneder innen vi var tilbake, så her var det bare å tenke langsiktig. Et par dager senere stod båten trygt på land, og jeg kunne dra etter til Papeete. Vi ble innlosjert på et hotell nær sykehuset inntil Birgitte var sterk nok, eller «fit to fly» som forsikringsselskapet sier.
Alt står bra til med Birgitte som nå følges opp av fastlegen. Imens nyter vi tidenes mai- og juni-vær med familie og venner. Seilturen fortsetter, men ikke med det første.
