Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves

For ganske nøyaktig 36,5 år siden var vi på bryllupsreise til Lanzarote. En av dagene dro vi på utflukt til grotten og utsiktspunktet i fjellsiden på øyas nordvestside, Mirador del Río, skapt av øyas store kunstner og arkitekt Cézar Manrique i 1974. Derfra så vi over til øya Graciosa. En vulkansk øy nesten uten vegetasjon og med vidt slettelandskap mellom avrundede fjelltopper i vakre fargenyanser. Fra nesten svart via intens gul til røde farger, og med gulhvite strender og azurblå sjø. Da vi sto der sa vi til hverandre:  ”Dit skal vi en gang seile!” Nå er vi her!

Det var deilig å komme til en øde bukt med rent, blått og varmt vann. Her er det bare å stupe uti når det blir for varmt og det blir det stadig vekk.

 

Vi har vært med jolla til byen, Caleta del Sebo. En liten by med halvparten fastboende og resten turister, totalt ikke mer enn 700 fastboende i følge Wikipedia. Det finnes knapt biler eller veier på øya. Sykler kan leies, men det er delvis tungt føre, mange av veiene består av løs sand. Vi har vært på topptur til Montana-Amarilla på 172 meter. Resten av tiden har vi stort sett vært ombord i båten. Her leves livet sakte og tiden brukes til lesing, strikking, matlaging, klesvask og kontorarbeid. Det er dessverre fortsatt regninger som må betales og mail som skal skrives selv om man ikke er hjemme. Og så er det stadig småreparasjoner og forbedringer som bør gjøres. I dag har vi tilpasset en motorbrakett som kan festes på hekken i tilfelle hovedmotoren skulle ta kvelden. Vi ser for oss at utenbordsmotoren til jolla er akkurat sterk nok til å buksere båten inn i havn. Cockpitbordet har fått forsterkninger i form av en metallbøyle Birgitte laget da vi lå på verftet syd for Lisboa. Nå står bordet støtt som fjell.