Bequia, den lille øya syd for St. Vincent i Karibia, møter oss med flere båter enn sist, flere hundre! Vi ankommer bittelille-julaften om natten etter vel 14 døgn til havs og finner en plass i nattemørket blant super-yachtene lengst ute. Neste formiddag legger vi oss lenger inn blant katamaranene. Vi kan heise opp kjølen og går inn der andre kjølbåter må melde pass. Det er herlig å ligge på så grunt vann og se sandbunn og koraller under båten.
Mange av Skandinavene samles til julefeiring på Bequia. Det har blitt en tradisjon etter at Mariann og Peter startet med skandinavisk jule-lunch en gang på slutten av åttitallet. Vi ble kjent med Mariann og Peter vinteren 1984 da de bodde ombord på sin selvbygde skute Fredag i Frognerkilen, ved siden av vår båt Concretia.
(Les Peters beretning om seilskuta Fredags forlis, som han skrev for noen år side, lenger nede i innlegget.)
Da vi var her første gang med Concretia januar 1985, fortøyde fire norske båter til hver sin palme med ankeret ute akter. Det var vel totalt ti til femten langturs-båter i havna. Da vi var tilbake julen 2002 var det noen hundre båter i havna og vi fant en plass for anker lenger ute i bukta. Vi feiret jul sammen med Marian som når var blitt fastboende på øya. Det ble en jul vi sent glemmer. Minst 100 skandinaver på «julelunch» hos Mariann med gløgg og pepperkaker. Og julaften ombord i Concretia med Mariann og sønnen Christopher og grilling av spareribs på menyen. Dessverre er Mariann gått bort, vi skulle så gjerne hatt en jul til (minst) med henne her.
I 2017 er det enda flere båter i havnen, men Bequia er fremdeles like sjarmerende. Husene er blitt større, innbyggerne mer velfødde, restaurantene flere, bilene større, nyere og flere, men den sjarmerende hovedgaten med strandpromenaden der alle frukt- og suvenirselgerne står, er som før, smal og med palmer og andre sydlanske vekster tett på.
En liten skuffelse ble det. Hotell Frangipani var liksom «stedet» før. Med «Jump-UP» hver torsdag og alltid yrende liv. Nå var det lite folk der og for første gang i mitt 63 år lange liv sendte jeg maten tilbake til kjøkkenet. Etter fem kvarters venting fikk vi noe uspiselige greier:( . Litt kjedelig med dårlig mat, men vi ble mest lei på Frangipanis vegne.
Tobago Keys, et område midt i Grenadinene, med små øyer og mengder av korallrev, her har det blitt en Marin Naturpark. Det koster litt å ankre opp her nå, og det er helt OK. Flere båter betyr mer slitasje på korallrevene. Det krever regulering og kontroll. Områder må beskyttes mot moderne masseturisme.
Vannet er krystallklart. Atlanterhavet ruller inn over revene. Vinden blåser konstant fra øst. Sola skinner, bare avbrutt av enkelte kjappe regnbyger. 30 grader i luften og 27 i vannet. Rev-fiskene er fargerike og skilpaddene gresser på bunnet og stikker bare hodet over vannet når de tenger litt luft.
FORLIS
av Peter Røren
Det var ikke bare det at vi frøs på bena at Mariann og jeg bygde «Arken» i eplehagen – en laminert treskute etter Collin Archers Svolvœr-tegninger. Vi ville bort for en stund; vi ville prøve å leve på en mer meningsfull måte.
Drømmene var drivkraften. Drømmen om å krysse asurblått hav under blå himmel og hvite seil; drive fredsomt av sted på egen kjøl med varme vinder, finne skjulte paradiser, kanskje en gullskatt eller to. Vi ville leve i pakt med naturen – uten pengeproblemer, og vi skulle slett ikke vœre nødt til å stå opp klokka halv sju hver morgen for å rekke T-banen klokka tre minutter over sju. Høres ikke dumt ut, hva?
Skuta ble ferdig på rekordtid. Tre år med blodslit og en god porsjon meget skeptiske tilskuere. Jo mer skeptiske bemerkninger vi fikk, jo mer bestemt ble vi for å klare av det hele. Det var spesielle de «gamle» forstå-seg-påere som, uten at de selv var klar over det, gav oss ekstra drivkraft og styrket motivasjon vår.
«Hu kommer til å gå opp i liminga» sa en gammel ekspert på området. Det hjalp lite med å prøve å overbevise vedkommende at det hadde skjedd stor utvikling med lim siden den gamle gode «fiskepotta»
Kjølstrekk, sjøsetting og avreise – alt sammen på en fredag. Og FREDAG ble skipet døpt – «og hell og lykke måtte følge med og de som seiler med henne». FREDAG var egentlig en arbeidstittel. Hadde en gang en båt som het MONDAY, etter slageren Monday monday.
Det var et problem med å få knust champagneflasken. Sånt noe er ikke av det beste om man er litt overtroisk.
Tv-en, gressklipperen og alt som ikke helt passet inn i vårt nye flytende hjem ble solgt på auksjon. Det holdt akkurat til å kjøpe alle de sjøkartene som skulle til for å seile hele jorda rundt, fra Oslo til Oslo. Rundetid seks år, (slik ble det ikke) med et lite kortvarig strandhugg i Vestindia – (slik ble det heller ikke).
Mitt kjennskap til Vestindia den gang var at amerikanerne hadde invadert Grenada, og at en stund tidligere hadde en type som het Columbus seilt forbi om natta, så at noen antagelig hadde tent et bål, og påstod hardnakket at han hadde oppdaget «den nye verdenen».
Vi satt ofte foran peisen og seilte i atlaset, uten å legge merke til den lille øya med det rare navnet «Bequia» (uttales Bekkvii). Lite visste jeg at denne perlen, litt større en Håøya i Oslofjorden (uten sammenligning for øvrig) skulle bli et så viktig kapittel i mitt nye, fremtidige liv.
Vi fikk medvind, helt fra Nesoddtangen til Djevelens Munn i Søramerika. Vi feide over «dammen» fra Vest-Afrika på seksten døgn og fire timer og stoppet på Grenadinene på vei fra Puerto Rico til Kapp Horn. Vi stoppet litt brått og med et dundrende brak. Nøyaktig elleve måneder etter at vi forlot Rådhusplassen; ett år hvor alt stort sett gikk etter oppskriften og «Den Store Planen», ble det som sagt fullstendig bråstopp, og skjebnen ville at alt skulle bli så fullstendig annerledes enn hva vi hadde forestilt oss.
Det var den tredje juli 1985. Vi hadde kurs for Grenada, og tok en liten avstikker og en kort pause på Palm Island i Grenadinene. Her foretok jeg mitt livs største tabbe. Jeg besluttet å lette anker og fortsette ved midnatt. Selv om det var litt stor sjø og sterk vind, hadde vi tross alt fullmåne og god sikt. Vårt nye mannskap, påmønstret i Puerto Rico var nå godt sammensveiset og godt inn i rutinene. De var tross alt håndplukket for den forventede lange og strabasiøse etappen rundt «hornet». Seilingsbeskrivelsen for området ga klar advarsel mot å seile om natten på grunn av uberegnelige strømmer og farlige korallrev, men jeg regnet med at det skulle ikke by på problemer med å klare denne biffen. Vi hadde klart av vanskelige situasjoner i fleng opptil da.
Planen var å lette anker og sette seil uten motor, styre vestover med vinden litt aktenfor tvers og med kurs mot et rev med en blinkende bøye. Når vi så hadde ei rød lykt på en bestemt peiling i nord, skulle vi falle av sørover og lense ut i klart farvann mot Grenada. Enkelt og greitt. Men det skulle ikke bli så greitt.
Med halve mannskapet sovende under dekk, gikk først del av planen knirkefritt. Men idet vi skulle falle av til den trygge kursen sørover, satt storseilskjøtet fast i blokka, så stramt at det var ingen annen løsning enn å kutte skjøtet med «nøds-kniven». Kniven, som alltid skulle vœre festet til mesanmasten, var borte. Denne kniven var hellig og skulle bare brukes i nødsfall. Noen hadde brukt den til å sløye en fisk og hadde glemt å sette den på plass. Utkikken ute på baugspydet skreik «rev rett forut»! Med sine førti tonn og langstrakt kjøl er FREDAG hard å styre med stramme skjøter, og hun ville absolutt ikke lystre roret. Fortsatte bare rett frem, som Bastø-ferja på skinner, rett mot revet.
«Brødkniven fra byssa, fort for helvete!»
Bøya var like under baugspydet da jeg omsider skar over skjøtet. Storseil-bommen fløy ut og med rorkulten hardt i bordet, begynte hun omsider å lystre, men ikke fort nok. Resten av mannskapet hadde våknet av all skrikinga og var på vei opp på dekk. Jeg skrek at noen måtte løsne skjøtet på mesanseilet også, men vedkommende som hadde den jobben var fremdeles halvveis i drømmeland og løsnet feil rep. Det spilte ingen rolle, for i samme øyeblikk traff bom-nokken lampen på bøya og sendte en skur av glass-skår over oss. Det var nå klart at vi ikke skulle klare det. Det var bare å folde hendene å be om at det var dypt nok på baksiden, men den sterke strømmen hadde sørget for å sett bøya kloss opp til revkanten. Med et dundrende brak stod FREDAG bom stille.
Under de neste fire timene forsøkte vi alle knep og kunster for å få henne fri. Med bølgene brytende over oss klarte vi på en eller annen måte å ro ut det store stokkankeret. Et par modige individer hadde prestert det å «spasere» ut et anker på revet med line i mastetoppen for å heve kjølen.
Det nyttet ikke, selv med klampen i bunn på motoren. For hver dønning bar det bare lenger og lenger inn på korallene. Liggende slik på siden , kom kjølevannsinntaket til motoren over vannlinja, og maskinen begynte å koke. Mariann spratt ned i maskinrommet. Av med påfyllingslokket. Hun mistet balansen, falt over den rødglødende maskinen og fikk kokende vann over seg. Gamle gode råd fra førstehjelpskurset; masse kaldt vann! Vi dumpet henne i gummibåten som var beleilig fylt med sjøvann. Vårt ferske Sør-Amerika mannskap var i sjokktilstand. Det var ikke mer vi kunne gjøre. Det var ingen hjelp å få. Ingen av det større båtene i havn våget seg ut, bortsett fra en modig franskmann som trosset sjøene i en liten plastbåt. Han sørget for at Mariann kom seg til sykehus.
Det var bare å be til alle tenkelige guder om at skuta måtte holde sammen under all julingen hun mottok. En sterk bønn gikk ut til den amerikanske marinen om at de måtte komme med sitt største helikopter og løfte oss og skuta i sikkerhet.
Det var bare å vente på kystvakten, og det ville ta sin tid. Det var karneval i St. Vincent. Uten fyrstikker og med kaskader av sjøvann veltende inn over meg, overlevde jeg resten av natten mentalt ved å bruke all min konsentrasjon og oppfinnsomhet på å få fyr på en røyk. Ved sol-oppgang hadde vœret bedret seg og sjøene lagt seg, men det var nokså kaotiske tilstander ute på revet, med heldigvis hadde det solide laminerte treskroget tålt påkjenningen. Optimismen steg et hakk.
Men det varte ikke lenge. Under kystvaktens heroiske forsøk med å trekke oss av, gikk alt som kunne gå galt. Slepebåten mistet styringen. Vinkelen til trossa ble for stor og skuta falt over på den andre siden. Med et uhyggelig brak slo korallhodene inn fem stor hull under vannlinjen. Vi mistet radio forbindelsen med redningsmennene våre fordi de kjørte med fri eksos og kunne ikke høre oss, og vi ble slept i vannvittig fart over revet; som et avsporet vogntog over en steinrøys og rett ut på dypt vann med opprevet mage. Så gikk det rett til bunns, fjorten favner ned.
Jeg kommer nok aldri til å glemme de få traumatiske minuttene da jeg klatret til topps i riggen med havet glefsende hakk i hel.
Spesielt vanskelig var det da jeg i dypet under meg kunne se den hvite maste-kulen forsvinne i en sky av oppstigende bobler . Drømmen var borte vekk. Alt jeg hadde i verden var en skikkelig lœrepenge og våt T-skjorte og underbukse. Manglende forsikring tilsa at vi absolutt ikke kunne gi opp. Derfor en privat liten bergningsoperasjon. Etter lang tid med slitsom undervannsarbeid, hadde vi fått alt løsøre i land. Skuta ble så fylt innvendig med gummibåter, flåter og plastkanner. Utvendig surret vi tomme oljefat langs hele vannlinjen. Alt dette ble fylt med luft etter «Donald Duck» metoden (om du er så gammel at du kan huske det nummeret hvor han hevet en båt med pingpong baller).
FREDAG brøt overflaten og ble liggende vuggende frem og tilbake som en stor, glad gjenoppstått hval. Så fulgte noen vidunderlige minneverdige øyeblikk i styrebrønnen med tårer og champagne. Flagget gikk til topps igjen. Det var mens bergningen pågikk at jeg først lœrte å kjenne den vestindiske befolkningen. Uten deres hjelp, støtte og omsorg, ville FREDAG i dag vœre ikke annet enn en eksotisk sportsdykkeropplevelse. Nesten alt som fløt sin vei under forliset ble returnert av fiskerne. Intet ble borte da vi campet på stranden under storseilet. Alle forferdelige historier og rykter om vrakplyndring og astronomiske bergningskrav ble gjort skikkelig til skamme.
Skuta ble omsider gjort sjødyktig igjen, men hun var ikke god nok for en lang havseilas rundt hornet. Mesteparten av utstyret hadde gått fløyten, og reisekassen var like rensket som bankkontoen. Valget stod mellom å selge til høystbydende eller dra hjem til gamlelandet for å finne seg en jobb i kommunen. Skrekk og gru. Det var noe med den lille øya Bequia og de gjestfrie innbyggerne som gjorde at vi forkastet disse grufulle alternativene. Det var noe med øyas livs-rytme som fenget og fanget oss i sitt garn.
Myndigheten ga oss løyve til å drive charterseilas med turister. Den lille lokale banken hostet opp et utrolig stort lån uten sikkerhet – og jeg har siden angret alt det stygge jeg har sagt om bankdirektører. Vi kom oss ganske fort over sjokket, og klarte i økende grad å se det positive i all elendigheten. Vi tok jo knekken på alle kakerlakkene! Det var godt og varmt og vi hadde plenty med billig rom og kokosnøtter. Det kunne ha vœrt verre, vi kunne ha havarert nede ved Ildlandet, på et skjœr med issvuller, kuldegrader og ingen som kunne snakke engelsk!
Det at vi gled så lett inn i livsrytmen på øya hadde sine problemer. Vi kom i en slags avhengighetsforhold. I dag pleier jeg å si til besøkende; «Bli ikke på Bequia for lenge, ellers så kommer du aldri herfra». Fem år tok det før vi kom oss sånn noenlunde på bena igjen. Lang tid. Noe som skyltes en uendelig lang rekke med hva man kan kalle uhell, eller opplevelser eller motgang. Alt ettersom man ser det. Som om det «Store Forliset» ikke var nok. To ganger fikk vi mastehavari under tropiske stormer.
Senere ble vi slått overende av en megabølge som antagelig ble dannet av et undersjøisk vulkanutbrudd (et fenomen som etter sigende oppstår i området en gang hvert fjerde jubelår. Vi var heldige og overlevde rundkastet. Det gjorde ikke de andre som ble rammen av denne kjempebølgen. Jeg begynte å lure på om det ikke var litt hasardiøst med det å reise av gårde på en fredag.
Orkanen «Brett» manet seg opp ute i Atlanteren og vi forlot Bequia i all hast, sørover mot Venezuela. Alle syntes at det var forferdelig komisk at stormen, mot alle odds, forfulgte oss sørover i stedet for å svinge nordover. Det pleier uvœret å gjøre ifølge boka og oppskriften. For hver vœrmelding vi fikk inn, lå stormen nøyaktig på samme breddegrad som oss. «Brett» var den første tropiske stormen på Venezuelas kyst på fem hundre år! Vi lo ikke da vi befant oss knappe åtte nautiske mil fra stormsenteret. Vi kunne simpelthen ikke se det komiske i det.
En annen gang befant vi oss midt i skuddlinjen under en god gammeldags latinamerikansk revolusjon. En kortvokst oberst ved navn Chavez hadde overbevist alle generalene at de var underbetalt og at han var den rette mann til å lede nasjonen. Hele komplottet falt i grus da videokassetten med hans tale til folket ikke passet inn i kringkastingens proffe og store avspillere. Vi hadde «husarrest» i en uke mens bomber og granater haglet rundt oss.
Og så var det den gangen vi kom i klemme (bokstavelig talt) i en rottefelle av en marina like ved Caracas. På grunn av en rekke uheldige og uvanlige meteorologiske forhold ble hele kysten rasert av kjempe-dønninger. De største bølger i manns minne ble de sagt. Vår skydds-helgen skyllet oss ut i åpent farvann siste øyeblikk. Vi hadde ikke andre problemer enn en masse tapt tauverk, ankere, rekkestøtter, kryssholt og mitt brukkne ben. De andre stakkarene kom seg ikke ut i tide og neste dag var havna en massiv skipskirkegård med en skog av master og antenner som stakk opp av vannet.
Utenfor Trinidad ville kong Neptun det slik at alle seilene våre ble blåst ut av en «white squall» (tropisk minisyklon som kommer som julekvelden på kjerringa). Etter endeløse timer for motor, brakk veivakslingen, like foran innløpet til vår trygge lagune. Vi drev hjelpeløse mot Panama i over en uke. Det var under denne «Kon-Tiki ferden» , mens haiene økte i antall dag for dag, og jeg holdt på å bli gal av all slingringen – aldri et rolig øyeblikk, aldri en forutsigbar bevegelse; at jeg rett etter en oppkastrunde skrek til beistene: «Nå er det nok. Jeg vil ikke mer! Jeg vil ha et lite hus på Sørlandet, med hest og rosehave!»
Etter å ha bli reddet og slept inn i den vidunderlige Admiralbukten på Bequia, etter en velkomst som var verdig en sydpolfarer, hvor de innfødte ønsket oss velkommen hjem igjen og var skikkelig glade for at vi atter hadde klart oss, det var da jeg for første gang følte at jeg hadde en plass her, og at jeg satt skikkelig fast.
Jeg har gjort flere forsøk på å stikke av. Etter en heidundranes fest med tusen farvel, tårer, eskorte og salutt fra den gamle bilfergen (som en gang for lenge siden gikk mellom Kinsarvik og Granvin) stevnet vi ut bukta for siste gang. Jeg var overbevist at dette var siste gang, til tross for at det stod folk på land og skrek: «Dere kommer nok tilbake». Det gikk bare et år før vi var på plass igjen, en kabellengde fra baren på Frangipani Hotel.
Jeg har nå gitt opp.